Askim Kulturhus AS
P.M.Røwdesgate 6.
1811 Askim

Postboks 421.N-1802 Askim

Billettbestilling: 69 81 91 10

Sentralbord: 69 81 99 20

post@askimkulturhus.no 

Askim Kulturhus AS, en kortfattet historikk

Denne historikken er sammendrag av utvalgte deler fra min bok Historien om Askim Kulturhus som ble utgitt i 2005.

Bygningen som i dag er kjent som Askim Kulturhus har vært benyttet til forskjellige formål opp igjennom årene fra den ble innviet i 1938, kino lager og nå tilslutt Kulturhus.

Det hele startet med at den første kommunale kinoen i Askim ble åpnet i eiendommen Fram som lå ved siden av der hvor Askim Sparebank ligger i dag. Etter hvert som tiden gikk ble det klart at det var ikke noe blivende sted, bla på grunn av lokalets etter hvert stadig dårligere tilstand. Man begynte da å planlegge bygging av en ny kino. Flere forslag ble lagt frem, men de ble ikke realisert. Men så 3 september brant Fram ned. (Årsaken til brannen var at det tok fyr i en filmrull av det meget brennbare stoffet nitratcellulose. Alle filmer ble den gang laget av dette stoffet). Som et resultat av brannen ble kinoen husløs, og dette satte for alvor fart i byggeplanene. Kinoen fikk etter bare 2 måneders midlertidig lokaler i samfundsbygningen. Samfundsbygningen lå omtrent der hvor E 18 krysser Hovsveien. Det var helt klart at dette ikke kunne bli noe mer en et midlertidig lokale for kinoen, da Samfundsbygningen var uegnet. Det ble nå fremsatt flere forslag til hvor Askim kino skulle bygges og hvordan. Et av forslagene gikk ut på å bygge ny kino på den såkalte Voldtomten, der hvor Telenor har sitt bygg i dag. Et annet forslag var å bygge en fellesbygg som skulle inneholde Askims kommunale kontorer samt kino. Askim kommunes daværende kontorer og møtelokaler hadde holdt til i Fram inntil brannen, så kommunen var også blitt husløs. Det utspant seg til dels harde debatter i kommunestyret da byggeplanene ble behandlet. Etter mye om og men bestemte kommunestyret seg for at man skulle bygge et enkeltbygg. Stedet man valgte å bygge på var en tidligere søppelfylling. Senere nærmere bestemt den 23. november 1936 ble finansieringen av bygget behandlet. Det ble en voldsom debatt. Det ble henvist til et protestskriv som ble lagt frem, og det ble anmodet om at herredsstyret skulle omgjøre sin tidligere beslutning. Den daværende ordfører Anton Sæves (1885-1936) nektet imidlertid å ta saken opp igjen, da realitetsavgjørelsen allerede var fattet. Så besluttet herredsstyret å velge en byggekomité som kom til å bestå av Aksel Voldberg, Oscar Mellgaard og Magnus Dypedal. Det ble nå innhentet anbud, og anbudet gikk til Murmestrene brødrene Huse som hadde innlevert det fordelaktigste anbud. Det lød på kr 239750, og da var også rørleggerarbeidet med videre og det elektriske anlegg inkludert i anbudet. Etter at kontrakt hadde blitt skrevet med Brødrene Huse tok det bare 4 dager før man startet med byggingen, for allerede 14 desember 1936 begynte utgravingen av tomten med seks mann og tre hester. Ordfører Anton Sæves som hadde loset kinosaken igjennom i herredsstyret skulle dessverre ikke få oppleve å se at man startet og bygge, for allerede 30 november døde han bare 51 år gammel. Den legendariske Holm Oraug som da var viseordfører rykket opp som ordfører. Han hadde vært ordfører i tiden 1923-1934, viseordfører 1934-1936 og ble ordfører igjen fra 1936 til 1940.
Etter hvert som tiden gikk begynte så kinobygget å ta form.. Byggingen gikk imidlertid ikke helt knirkefritt. Først var det snø og kulde. Så måtte tomten graves ut noe dypere enn antatt fordi den lå på en søppelfylling, og man fikk en ekstrautgift på 6 559 kroner. Sommeren 1937 ble det streik blant bygningsarbeiderne og arbeidet stanset helt opp. Dette var fatalt for fremdriften i byggingen. Den gang var det mye mindre bygningsarbeid man kunne utføre om vinteren enn i dag. Den beste sommertiden rent arbeidsmessig gikk tapt og medførte tapt arbeidsfortjeneste og tapte renter på de penger som var nedlagt i bygget. Kinoen kunne følgelig ikke bli bygget ferdig i 1937. Tidlig på høsten 1937 ble det klart at bygget ikke kunne bli ferdig utvendig før til våren. Sommeren 1938 ble det ansatt personale, deri blant Johannes Holmerud som vaktmester og Arne Lorange Lindemark som kinobestyrer. Samtidig ble det bestemt at kinoen skulle hete Askim kinoteater.
Den 11. august ble så Askim kinoteater innviet under stor festivitas. Det var mellom 2 og 300 mennesker tilstede. Det var taler musikk, og servering. De som var innbudt var alle de kommunale myndigheter i Askim, medlemmer av herredsstyret, skolestyret og alle andre kommunale styrer og utvalg. Med fruer ble det ganske mange. I tillegg kom representanter for pressen i Askim og Mysen, ansatte ved kinoen, entreprenører, arkitekter, leverandører til bygget, arbeiderne med flere. Etter at byggekomiteens formann Aksel Voldberg hadde holdt sin tale fikk man den første prøve på filmfremvisning. Siste del av den kjente amerikanske musikkfilmen ”100 mann og en pike” fra 1937 ble kjørt. I filmen spilte foruten den verdensberømte dirigenten Leopold Stokovski, (1882-1977) blant andre Misha Auer (1905-1965) Adolphe Menjou (1890-1963) og Deanna Durbin (1921-). Deanna Durbin var en meget benyttet filmstjerne i musikkfilmer på 1930- og 1940-tallet. Både lydgjengivelsen og lysforholdene var utmerkede. Så var den store dagen endelig kommet da publikum skulle få slippe til, og det skjedde søndag 16 august 1938, og det ble virkelig slått på stortrommen. Åpningsfilmen som hadde Norgespremiere i Askim var den kjente amerikanske fargefilmen ”Gull er der hvor du finner det”. Filmen var en westernfilm, og var kun for voksne. Fargefilmer var slett ikke vanlig den gang. I hovedrollene spilte Olivia de Havilland og George Brent. Olivia de Havilland ble ett år senere verdenskjent for sin tolkning av rollen som Melanie i storfilmen ”Tatt av Vinden”. George Brent spilte senere blant annet i den kjente skrekkfilmen Vindeltrappen fra 1946
Det ble kjørt tre forestillinger fordelt slik: kl 17, 19 og 21. Billettprisene var kr 1.00. I parkett, som senere ble kalt frontbalkong kostet billetten kr 1.50. Det var rene folkevandringen til Kinoteateret denne dagen. 1 200 mennesker var til sammen innenfor dørene. Askim Kinoteater hadde et meget vakkert interiør. Da det var nytt var det landets flotteste kinolokale. Dette var blitt skrevet i flere aviser. Vel var det kinoer som var større men ingen flottere. 2.9.5
Belysningen i sal og på galleri var et kapittel for seg.
En del av belysningen i sal og på galleri var og er indirekte. I taket var det plassert seks store hvelvede kupler 2,1 meter i diameter Kuplene ble laget av blikkenslagermester Karlsen i Askim, og det var litt av en jobb. Først ble blikkplater håndklippet i et nærmere bestemt antall deler på blikkenslagermester Karlsens verksted, og deretter transportert bort til Kinoteateret. Vel fremme måtte de heises opp på loftet. Der ble de satt sammen til seks kupler, og tilslutt håndklinket. På innsiden er kuplene påført et reflekterende belegg. Under galleriet i salens bakerste del var det en lysende renne i hele salens bredde, samt seks lysende punkter innfelt i taket. Salens lys hadde tre farger; hvitt, rødt og blått. Salens lys ble betjent med trykknappstyring fra maskinrommet når lokalet skulle brukes som kino, og fra scenen på venstre side sett fra salen når lokalet skulle benyttes til teater eller lignende. Alle lysets farger gikk over reguleringsformatorer/glidekontakter som var anbrakt i et særskilt rom i kjelleren, det elektriske rommet (se ovenfor), og som dempet lyset slik at det kom og gikk sakte. Det ble derfor ingen brå overgang fra mørke til lys og omvendt. Glidekontaktene var forholdsvis store. De ble heist opp og ned ved hjelp av wirer over trinser i taket ved hjelp av små elektromotorer. Dersom glidekontaktene ble heist helt opp hadde man full lysstyrke. Når de derimot var heist helt ned var det helt mørkt. Glidekontaktene kunne også sveives manuelt og startes og stoppes ved hjelp av brytere i det elektriske rommet. Ved å stanse glidekontaktene på vei opp eller ned kunne man få den lysstyrken man ønsket. Det var imidlertid bare lyset i kuplene og i den lysende rennen som hadde tre farger. Lampettene på galleriets bakvegg og lampene i taket innerst ved veggene i sal og på galleri hadde kun hvitt lys.
For scenens vedkommende var det kun rampelyset som hadde innlagt forskjellig farge og regulerbar styrke. Fargene her var hvitt, gult, rødt og blått. Dette kunne betjenes på samme måte som salslyset, hver farge for seg ved trykknappstyring, enten fra scenen eller maskinrommet.
Askim Kinoteater var en suksess fra første stund ,men det var ikke bare filmforestillinger som ble arrangert der. Det ble benyttet til foredrag konserter og teaterforstillnger. Den første teaterforestillingen i Kinoteateret ble spilt 31 oktober 1938. Teaterstykket var ”Peer Gynt” med Alfred Maurstad i hovedrollen som Peer.
Da krigen kom i 1940 ble Askim kinoteater en kort tid tatt i bruk som innkvartering for tyske soldater. De holdt til bak en provisorisk bordvegg i den store garderoben i kjelleren. Kommandanten for soldatene bodde på Kinoteaterets kontor i 3 etasje. Kinoforstillinger ble kjørt selv om soldatene holdt til i kjelleren, og det var aldri noe bråk med dem. En stund lagret man også poteter i kjelleren der soldatene hadde holdt til. I 1943 kom det melding fra innkvarteringssjefen for det sivile luftvern om at Kinoteateret var uttatt til bruk for husville etter luftangrep, men noen bombing av Askim fant heldigvis ikke sted. Og spørsmålet ble aldri aktuelt. Man kan her gjøre seg noen tanker. Dersom Askim var blitt bombet, er det ikke sikkert at Kinoteateret kunne blitt benyttet til innkvartering.
Det som var av aktuelle bombemål i Askim var foruten kraftstasjonene, Askim Gummivarefabrik. De allierte hadde konkrete planer om å bombe denne på grunn av dens produksjon. Hadde det blitt gjort er det høyst sannsynlig at Kinoteateret hadde gått med i dragsuget eller blitt så skadet at det ikke kunne blitt brukt til innkvartering, da det var fabrikkens nærmeste nabo.
Askim Kinoteater hadde økende popularitet gjennom alle krigsårene. Det var særlig når det ble vist noen av de norske og svenske suksessfilmene. Svenske og danske filmer kunne vises. En av de norske filmene som var meget populær var ”Den forsvunne pølsemaker” fra 1941 med Leif Juster og Ernst Diesen i hovedrollene. Når den ble satt opp var det garantert fulle hus. ”Den forsvunne pølsemaker” både var og er en klassiker. Av de svenske filmene var særlig ”Kalle på Spången” med Edvard Persson populær. En av de få tingene man kunne forlyste seg med under okkupasjonen var kino, og med en stadig tristere tilværelse ute i det virkelige liv er det ikke så merkelig at folk søkte tilflukt en stakket stund i kinosalens mørke for å koble av.
Etter at krigen var slutt våren 1945 var det nok vedlikehold å ta tak i, da det her som andre steder hadde vært minimalt av det under krigen. I sin første etterkrigsberetning kunne styret blant annet fortelle følgende: ”Det må sies at krigens år har satt få merker etter seg i det kostbare bygg. Maling og diverse reparasjoner må utføres så snart som mulig. Gulvet i salen har det gått mest utover, det trenger olje i høy grad”.
Men om kinostyret hadde vært spart for mange store problemer hadde det sikkert vært nok av de små. Om dette vitner følgende styrebeslutning fattet i 1945: ”Med hensyn til renholdet, må folkekomitéen (for kristelige folkemøter) gå med på å overlate til vaktmesteren minst én skureklut pr. møte”.
I 1945 ble det foretatt en endring i Kinoteaterets administrasjon. Kinobestyrer Lorange Lindemark sluttet og vaktmester Johannes Holmerud overtok også denne funksjonen.  I 1947 ble koksfyringen avviklet da det ble installert oljefyr. I 1951 ble det foretatt en utbygging av scenebelysningen, og i 1955 ble det skaffet fremvisningsutstyr for nye filmtyper. Imidlertid var det ikke nok bare å skaffe nytt remvisningsutstyr der som man skulle vise de nye filmtypene. Sceneåpningen som var 8.40 meter bred ville bli i smaleste laget ved visning av de nye filmtypene. Sceneåpningen ble derfor utvidet til 11 meter. Samtidig ble det bygget trapper fra salen og opp til scenen der utvidelsene skjedde, og de befinner seg der den dag i dag. Dette arbeidet ble utført sommeren 1955.